I kategorien "backlogen fortsetter" tok jeg en aldri så liten pause etter forrige spill. Litt fordi at bruttern fikk meg hekta på HADES igjen, som tok opp livet mitt i enda en uke.
Men, jeg klarte å slukke tørsten, og bevegde meg videre til det sorte fåret i FF-serien, nemlig toern.
Final Fantasy II starter veldi forskjellig fra det første. Det er jo faktisk en story her! Det fins en ond keiser som brenner byer, dreper folk, og bæsjer i drikkevannet. Okay, den siste der fant jeg opp, men fyren er dårlige nyheter. Nesten litt Palpatine-vibber, her. Det er nå opp til fire arveløs- eh, foreldreløse helter. Firion, Maria, Perso- eh, GUY, og Leon. Nylig fratatt livgiverne bestemmer de seg for å hevne seg på hæren til skurken. Dette funker jo naturligvis veldig dårlig, da de bestemmer seg for å gjøre dette med en gang. Alle sammen blir slått ut, og Leon bare forsvinner. FRA HELE SPILLET, skal sies.
Toern, som med enern, har et partysystem med opptil 4 karakterer per kamp. Her er det ingen forskjellsbehandling heller. FFII baserer seg på en opprørerstyrke som prøver å bekjempe det undertrykkende imperiet. Litt som... akkurat. Vel, uansett betyr dette at det alltid er en person som hopper inn og ut i partyet, som blir med i kampene, og dermed får vi litt variasjon. Smud.
Så er det den biten alle hater med FFII, da. Levelsystemet. Eller, mangelen derpå. Det finnes faktisk ikke tradisjonelle levels i dette spillet. Nå sier jeg tradisjonelle, men dette er jo bare den andre tittelen i serien, så det var ikke akkurat satt en tradisjon helt enda. Men, istedetfor å få XP på vanlig vis etter kamper, er det litt mer "learning by doing". Slå med sverdet? Bli bedre med sverdet. Ta imot mengder av hits? Bli bedre å på ta imot mengder av hits. Bruke mye magi? Bli bedre på magi. Osv osv. Dette betyr et langt mer dynamisk system som formes jo mer du spiller det, og et system jeg faktisk foretrekker over enern. Alle karakterene er også alle klassene samtidig her. Ingen faste magikere eller tyver. Alle kan alt, og det er opp til deg å bestemme hvem som skal gjøre hva gjennom storyen. Kanskje litt knotete med gjestekarakterene, men ikke nok til at jeg ikke trivdes hele veien.
Det har alltid vært litt kontrovers med denne tittelen. Det minst likte FF spillet på de fleste tier-listene, og som regel rangert nederst av alle anmeldelser og sammenligninger. Personlig gir jeg nok den tittelen til FFXIII, men det har jeg heller ikke spilt siden det kom, og kommer tilbake til det om en stund.
FFII forbedrer mye fra enern. Magi oppgraderes når du bruker det, istedet for å basere seg på levelen din. Du kan bruke magi så mye du vil, såfremt du har MP til det(ikke spell slots, som forrige spill), og du kan endre våpen mid-combat, om det er noe som ikke gjør skade nok. Du kan skifte rad på karakterene nå også. Sett magikere lenger bak, så tar de imot mindre skade, f.eks. Snasent. For ikke å snakke om MENGDEN magi du har nå. FFII introduserer en stor mengde "trylleformler", og selv om du bare kan angi x antall per karakter om gangen, var det ikke et problem.
Hva jeg kan se på som et aldri så lite irritasjonsmoment for FFII, er nøkkelordsystemet. For å gi framgang i historien, prøver spillet å få deg til å følge med i timen. Keywords introduseres, og læres av karakterer.
"Hey, Firion. Når du snakker med kona til vaktmestern, husk å nevne BANANBRØD"
Senere møter du kona til vaktmestern, og må nevne et nøkkelord. Her har du flere å velge mellom, så det kan være litt ubeleilig, men det er heller ikke værre enn at du starter dialogen igjen, og velger rett ord. Så veldig ubeleilig er det heller ikke. Men jeg ser for meg at dette også var et system satt i, vel, system på åttitallet for å forlenge et ellers relativt kort spill. Jeg sier kort, det tok meg ca 17 timer å fullføre, men 12 timer på den tida var vel egentlig ganske langt.
Tilbake i storyen er det ikke så fordømt mye som skjer før du endelig knebler og knerter keiseren. Hurra! Han har ikke gjort det lett for oss heller, vi har naturligvis dratt gjennom hele verdenen, rodd i elver, fløyet luftskip og grinda så mye som overhodet mulig for å bli sterk nok til å rive ham i fillebiter. Etter vel overstått, drar vi tilbake til starten for å feire. Men skulle du sett, der er det en ny keiser! Og han var søren klype meg et kjent fjes og! Husker dere Leon? Han som bare forsvant? Broren til Maria? Glemte forsåvidt å nevne det tidligere, men han var broren til Maria. Han ble også bortglemt av hele spillet fram til nå. Nå når han vil være Kalif istedetfor Kalifen. Ondere er han pinadø også.
Vel, okay. Kylo, jeg mener Leon venter på oss i en ny dungoan. Edgy som bare det, og cocky som en hane. Vi kjemper oss gjennom helsike for å finne ham, og midt i kampen som skal ende alle kamper, åpnes en rift fra helvete. Og da er Pal- er, Keiseren tilbake igjen. Ondere enn før, såklart. Han håner Leon for å være en edgelord, og kaster oss alle ut.
Et par timer etterpå konfronterer vi Leon med hva han har gjort, men han er for opptatt med å være edgy til å svare. Vi spør ham derfor om han vil være med å bekjempe keiseren, ettersom vi er fri for en fjerdemann, og alt Leon klarer å ytre er "okay." OKAY.
Okay. Story'en er ikke så bra. Den er vel å merke veldig mye bedre en enern, men man sitter igjen med å ønske mer. Det var nok noen begrensninger hva man kan kunne legge til et NES spill, og jeg syns Squaresoft gjorde en god jobb.
Alt i alt gikk det 17,3 timer til FFII. Fant ikke alt her heller, men blir ikke å gå tilbake for å samle alt av monster og kister. SÅ viktig er det ikke.
Jeg blir ikke å legge ved karakterer til alle spill. Jeg er ikke en spillanmelder. Jeg bare spiller gjennom en alt for lang backlog, og har ord om de fleste spillene jeg spiller. Dersom jeg måtte, ville jeg nok gitt en 6/10. Ikke for noen annen grunn enn at det er bedre en det første i serien.
