En Refleksjon: Spill som slutter å være seg selv i favør av en episk slutt

Hvordan avslutter man en historie? Ved å slå på stortromma! En slutt må være episk, og full av energi! Slutten av et spill er toppen av alt spillet har å by på. Du trenger en sisteboss! Noe slikt! Eller?

Hva med spill som ikke er episke til å begynne med? Hva om spillet ikke engang har boss kamper? Hva gjør man da? Det er ikke lett å si. Jeg vet hvordan jeg liker å gjøre det, men det er ikke fasiten akkurat. En ting man kan gjøre, noe som mange spill velger å gjøre, er å slutte å være seg selv i favør av å være episk.

Den siste måneden har jeg spilt Paper Mario: The Origami King og det er noe av det mest sjarmerende og gledesbringende jeg har spilt på lenge. Det har humor, det er vakkert, og kreativt som få. Spillet oser av jordnær skjønnhet. Den utrolige og gjennomførte kunst-og-håntverk stilen brukes til å gi sjel og liv til rik og alminnelig tematikk: Hverdagsferier! Origami King sine verdener er alle basert på typ familieferier mange av oss har vært på selv. Du drar på fjellturer, elvepadling, besøker film sett, drar på seiltur, spa-tur, og mer. Spillet byr på en ydmyk, men gjennomført stil med like ydmyke beliggenheter og tematikker. Resultatet er et vidunderlig spill som finner glede i de små øyeblikkene.

Helt til siste verden.

Etter å ha nytt sol og åpen himmel på bøljan blå, klatra fjell og sett utsikta fra turiststasjonen på toppen, og nesten blitt offer for rigga betalingsspill i shady bakgater, leverer spillet en grand finale i skurkens slott. Et skurkeslott. Siste verden er et godt gammaldags skurkeslott for fæle skurker. Slottet er laget av origami som er flott, men den sjarmen som har vist seg i hver brett av spillet frem til nå — Spillets evne til å finne glede i det små — er ikke lenger tilstede. Atmosfæren er mørk, og situasjonen er ufornektelig prekær, men jeg bryr meg ikke så fælt lenger.

Spillet er ikke lenger spillet jeg falt for.

Det er langt ifra et uvanlig fenomen heller, men som oftest så er det faktisk gameplay som mister smaken sin fordi det er tid for å være episk. Spill uten boss fights ender opp med en sisteboss. Platformere som har bedt deg fly gjennom baner uten å stoppe ber deg plutselig om å stå i en skjerm og sloss mot et bøllefrø. Skytespill som ber deg meie ned horder av fiender har plutselig en diger kar som står der og spiser bøtter med blypatroner til frokost. Du blir altså bedt om å spille et veldig annerledes spill fra det du har spilt frem til det punktet så de kan få stilpoeng på avslutninga.

Det føles ut som en moderne versjon av den gamle “Alle spill trenger fiender” tankegangen som tillot Shadow of the Colossus å være nytenkende og innovativ for å ikke ha fiender mellom de 16 mer kolossale gutta-krutt som spillet dreier seg om å ta hånd om.

Jeg kan sitte her og fortelle deg hvordan jeg hadde gjort det om jeg designet siste verden i Origami King, men hvem bryr seg om at jeg heller syns du skulle dratt til tusenfryd istedenfor skurkeslottet. Dere trenger ikke en tekst-vegg fra meg hvor jeg mansplainer game design til Nintendo, for de vet det jo allerede. De har løst problemet før.

Jeg nevnte jo at en versjon av dette problemet er at platformere som dreier seg om løping og hopping ofte slutter med en boss, hvor du gjør svært lite løping og hopping. Super Mario har gjort dette mye, men de har gjort det i mindre og mindre grad over årene. Det er bare å se på Mario Odyssey.

I Super Mario Odyssey, etter du har fullført din skjebnebestemte nevekamp med Bowser, så ruller ikke rulleteksten. Mario Odyssey har en siste sekvens, hvor du bruker spillets flaggskip-mekanikk for å ta over Bowser sin kropp, for å så løpe og hoppe ut av en kollapsende vulkansk hule. Det skulle bare mangle at spillet som dreier seg om løping, hopping, og kropps-overtakelse ender med løping, hopping, og kropps-overtakelse. Likevel har spill en så stor tendens til å havne i kjente mønster i finalene sine at jeg ble positivt overrasket.

På samme måte syns jeg det skulle bare mangle at et spill som handler om hverdags-feriering skulle avsluttet med en siste hverdagsferie.

Men hva vet jeg, jeg vet jo ikke engang hvordan man avslutter et blogginnlegg.